jeg skulle så gjerne

Jeg skulle så gjerne ha skrevet til dere. Tro meg, jeg skulle så gjerne ha skrevet side opp og side ned om alt som foregår i tankene mine. Jeg skulle fortalt dere om været og jeg skulle ha fortalt dere om angsten som aldri dør. Jeg skulle ha skrevet lange setninger om skole, om det å plutselig være elev etter halvannet år og jeg skulle spesielt forklart dere frustrasjonen av å ikke forstå noe i to timer mens læreren snakker ganske langt over hodet mitt. Jeg skulle gjerne skrevet om gleden av å plutselig knekke koden, gleden av å lese i fem uker om nerveimpulser og hormoner, og så få lov til å se det hele ved å dissekere et dyr. Jeg skulle så gjerne delt tårene jeg hadde i går da jeg var så kald her hjemme at jeg ikke orket å gå på butikken, mens da s kom hjem fra jobb fortalte han at det hadde lagt seg noen rumenere under ventilasjonen til en butikk litt lenger oppi gaten for å komme seg gjennom natten. Jeg skulle så gjerne delt følelsen av urettferdighet, og skyldfølelsen av å klage når jeg har alt det jeg har. Jeg skulle gjerne delt mer av meg selv, men helst kanskje litt mindre også da jeg til tider føler meg ekstremt sårbar. Som at medelevene mine kunne facebooke meg og finne en blogg, og dermed få vite jeg hadde hatt psykiske problemer selv før de hadde hilst på meg. Da tenker jeg “er det verdt det” og føler egentlig at jeg har vært dumt som har delt så mye. Men som regel tenker jeg at jeg ikke har hatt så mye valg. Jeg har vært avhengig av å skrive, og å dele er viktig og å være menneskelig er viktig, og det er vel nettopp det å være menneskelig jeg prøver på i akkurat disse dager. For det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet side opp og side ned om. Det er så mye i tankene, like mye som alltid – om ikke mer, og jeg skulle ha delt som jeg pleier. Men det finnes ikke nok tid. Det er ikke nok tid i verden for meg til å ta igjen ett år med realfag på fire måneder, jobbe nok til å tjene penger som helst også skal brukes på reiser i disse månedene. For det er jo derfor vi orker alt dette, er det ikke? Jeg syns jo at jeg alltid sier til meg selv “du klarer to uker til før du får luft” fordi luft det er langt borte. Så hva er det egentlig jeg driver med nå? Kveler jeg luften ved å lese så mye for å komme inn på en skole som gjør at luften forsvinner i hvertfall 6 år til? Eller forrandrer det seg, slik at jeg kanskje begynner å puste her jeg er akkurat nå? Og vent litt nå, betyr alt dette at jeg har fått luft og hva er i så fall den luften? Nå har du antakligvis falt av for lenge siden og dette sier vel noe om at jeg har behov for å skrive litt, selv om det jeg egentlig skulle gjøre var å si i fra om at jeg ikke hadde tid til sånt lenger. Men så var det jo nettopp det jeg gjorde. Skrev side opp og side ned, ble sårbar som jeg alltid blir og deler ting jeg tenker at jeg aldri hadde sagt høyt til noen om de hadde spurt en gang. Og selvsagt mener jeg det når jeg sier at jeg har det fint, for frustrasjon føles godt. Å vri hjernen for å forstå et fag føles godt fordi jeg har de siste to årene ikke lært noe særlig nytt i det hele tatt. Så jeg mener det når jeg sier at jeg har det fint og jeg mener det når jeg sier at jeg er dødens takknemlig for det livet jeg lever akkurat nå. Med litt skole, litt fritid, litt jobbing og masse kaos. Dette er jo det jeg liker, dette er jo det jeg søker så fort ting blir stabilt. Jeg frykter kjedelig, det er jo derfor jeg lager alt dette kaoset for meg selv. Så jeg skulle gjerne skrevet side opp og side ned om hvordan hverdagen min ser ut, men det har jeg ikke tid til, fordi jeg har kjemi-lekser. 🙂

 

Nå skjønner du ingenting,

men ikke glem å følge meg på instagram da! @benedictearntzen 

6 kommentarer
    1. Høres ut som du går gjennom en periode av livet med mye som skjer. Jeg husker den gangen jeg gikk på skole…lekser …jobb…venner…jeg følte noen ganger jeg skulle bli kvelt. Jeg glemte noen ganger å kose meg på veien, så det håper jeg du gjør. Kos deg masse innimellom alle leksene og lykke til<3

    2. Hei!
      Hvis du i det hele tatt ønsker å blande romfolk med «rumenere», vær så snill, skriv «rumenere» riktig.
      Husk også at ikke alle romfolk i Oslo kommer fra Romania!
      Vet dette bare er en liten detalj ved teksten din, og helt irrellevant for poenget du prøvde å få ftem her – men det er veldig stigmatiserende for dem det gjelder, og bygger opp under fordommer. Skjønner selvfølgelig om du ikke visste bedre, men setter pris på om du retter det opp.
      Takk

    3. Anonym: Hei! Først og fremst så bytter du navn hver gang du kommenterer, og jeg syntes at om du skal ha en mening om noe kan du stå for den meningen.
      Her har du helt rett i at jeg har gjort en skrivefeil, og jeg beklager det – den skal jeg selvsagt rette opp. Dog er det viktig for meg å understreke at dèt at jeg skrev i farten o i stedet for u ikke betyr noe annet enn en enkel skrivefeil. Det betyr ikke at du kan anklage meg for å bygge opp under fordommer. Jeg forsøkte i dette innlegget å sette ting i perspektiv, og å fortelle at jeg føler meg heldig og takknemlig. Jeg syns det er veldig trist at du snur det om til dette. Du skjønte jo fint hva jeg mente og da regner jeg også med at du skjønner at det fokuset du prøver å sette her ikke er i samsvar med noe av det jeg ønsker å få frem i dette innlegget. 🙂
      Håper du forstår, hilsen Benedicte.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg